Web log of Leif Digre

Min en ukes tur til Island ble en enorm opplevelse, slik det også måtte ha vært for den første landnåmsmannen, Ingolf Arnarson, på 800-tallet.

Jeg bodde i Hafnafjørdur nær Reykjavik,selvsagt på Hotel Viking.

Øya er enorm, med mye flott og vill natur.

Det bor ca 330000 mennesker her,  over 400000 sauer (nydelig kjøtt, takket være at de beiter på mye urter, bl.a. kvann og timian), pluss noen tusen hester, som også har et velsmakende kjøtt.

Dverghamrar i Sørlandet.

Mektige stenformasjoner nær VIK lengst sør.

Gullfoss. Har fossen fått navnet etter den gyldne gløden i brevannet, eller fordi vi ofte ser regnbuen her? Sagnet forteller at det bodde en bonde , Gygur, i nærheten. Han var svært gjerrig og hadde samlet mye gull. Han la det i en kiste og kastet kisten i fossen, for han unte ingen å få rikdommen etter seg. Mange har lett og dykket, en fikk tak i noe tungt på kroken, men den røk da han dro opp. Siden har ingen sett noe til gullet.

Regnbuen ved Gullfoss er ekte nok!

Ikke langt unna ligger Thingvellir, stedet der islendingene i vikingetiden forsøkte å løse sine mange stridigheter ved samtaler og et lovverk. Lovene ble til å begynne med ikke skrevet ned, men en svært betrodd mann som kunne loven utenat, styrte samlingene. Straffestedet var ved en mindre foss like ved (forstørr denne teksten og se). Det står skrevet…

…Ef madur høggur til manns øda leggur…

Ja, vikingene la ikke fingrene imellom! Her er det Skarphedinn i den dramatiske Njåls saga som får gjennomgå.

Like ved ligger presidentens fritids- og representasjonsboliger. Disse var tenkt til å huse Gorbatsjov og Reagan under toppmøtet på Island. CIA og livvaktene forkastet forslaget, fordi de mente det var for lett for attentatmenn å gjemme seg i området. Møtet ble da lagt til statsministerens bolig i Reykjavik i stedet, med den nyvalgte presidenten Vigdis Finnbogadottir som vert:

Vulkankrater

Vannet synker i innsjøen Kleifarvatn etter et stort jordskjelv i år 2000:  «På merkverdig vis lekker det ut  slik at stadig mer av sjøbunnen kommer til syne. Det gjør også et skjelett. Fastbundet til en gammeldags radiosender av russisk fabrikat og med hull i kraniet…»  Slik starter omtalen av den islandske krimforfatteren Arnaldur Indridasons gode spenningsroman VANNET.

Her ser du dette vannet. Litt lenger ned i dalen ligger de mest fantastiske vulkanske leirgrytene og putrer.

Seltun:South of Reykjavik, near Kleifarvatn.

Stedet hadde tidligere utvinning av svovel, men er nå nedlagt.

Ca 1000 m nede i jorda er temperaturen over 2oo grader, så en må holde seg langt unna leiren som uopphørlig putrer opp langs hele fjellsiden her.

 Noe blir igjen i bakken og blander seg til en flytende masse. Nydelige farger på det underjordiske, men med vond lukt (svoveldioksid).

Folk har billig strøm og oppvarming av husene sine, takket være det kokende vannet fra de underjordiske kildene overalt på øya. Dette brukes også til å produsere  billig elektrisitet for industrien, og landet har mange aluminiumsverk som profiterer på dette.

Husene har derfor billige bølgeblikktak og de fleste bruker det til veggpanel også!

(NB! Fortell for all del ikke dette til Fortum, for da kommer styrelederne over,  kjøper opp aksjene i de islandske kraftselskapene og så økes strømprisen til det tredobbelte!!!)

Kokende vann blir til damp som trenger seg opp under et voldsomt trykk. Vi skjønner hvorfor Island har den reneste energiproduksjonen i Europa!

Her er jeg på tur med amfibiebil. Vi kjører ut på en 25 kvadratkilometer innsjø dannet av smeltevann fra breene: Jøkulsarlon, syd for Vatnajøkul

Morsomt kjøretøy! Men det blir ikke så morsomt for folk som bor i området nå som varmeutviklingen i vulkanen øker. En slags islandsk versjon av en tsunami, bare at her kommer vannmengdene rasende nedover fjellsidene og ta med seg alt, blant annet det flotte tettstedet VIK i sør.

Islendingene venter et stort utbrudd snart, for flere vulkaner har «gått over tiden». Da vil vannet under breen smelte og danne en voldsomt stor underjordisk innsjø som etterhvert vil bryte ut og overflomme alt i dens vei. Det kan dreie seg om ufattelig store vannmengder, like mye som alle verdens elver unntatt Amazonas, mente vår guide.

Jordskjelv.

Island ligger midt i skillet på to av verdens største plategrenser,  de eurasiske og de nordamerikanske på midtatlanterhavsryggen. De glir fra hverandre med ca to cm i året. Det kan virke lite, men det er snakk om enorme krefter som river fjell fra hverandre og skaper store jordskjelv. Reykjaneset utenfor Reykjavik viser disse sprekkene tydelig.

 Farlig å tråkke for langt ut på denne sprekken!

Her er det mest kjente fotomotivet: Brua over kontinentalkløften på Reykjanes.

Det andre kjente stedet er ved Thingvellir, der kløften fortsetter tvers over Island. På den andre siden av jorda krasjer kontinentalplatene mot hverandre og skapte blant annet  tsunamien utenfor Thailand.

Fiske er fortsatt en viktig næring for islendinger. Her tørkes klippfisken.

Norskekongen tok for alvor tak i treige islendinger som ikke hadde noen sans for Kvite-Krist. Et kompromiss etter lengre tids stridigheter der sverdmisjon ikke hadde ønsket virkning, ble at de kunne få fortsette med litt bloting og eting av hestekjøtt, så lenge som det foregikk innenfor husets fire vegger og ikke offentlig!

Troen på vetter, småtroll og nisser henger ved i dagliglivet. Vettene bor i store steiner, og mange steder er disse vernet og påsatt skilt. En vei må legges utenom en slik stein, ellers kan veien bli ødelagt av vettene, og på dette bildet ser du hvordan huset ble bygd for ikke å irritere beboerne i steinen.

 Reykjavik er en liten hovedstad, ca 115000 innbyggere, men fin å besøke:

Det helt nye operahuset skinner prangende som operaer flest. Dersom du vil høre litt mer spesiell islandsk musikk, anbefaler jeg  å klikke på Sigur Ros.

 

Parlamentet, Alltinget, er ikke noe stort Storting som du ser.

Presidentens bolig, Bessastadir,  ligger ensomt til på en halvøy utenfor byen.

Islands store sønn, Leiv «den heldige» Eriksson som seilte til «Vinland», har selvsagt sitt eget minnesmerke.

Reykjaviks andre store sønn er  Ingolf Arnarson , en utvandret (kjeppjaget, fredløs, uønsket) nordmann. Han kastet en høysetestolpe i vannet fra skipet sitt, og der den drev i land «oppfant» han sitt hus i 874 og kalte stedet Reykjarvik, fordi det røk fra varme kilder der.

Og til tusenårsjubileet fikk landet denne gaven fra det nye landet, USA:

Statuen står utenfor den nye hovedkirken, et arkitektonisk enkelt (i beste protestantisk ånd?) men flott bygg etter min mening.

Ikke mye glitter og stas inne heller.

Morsomme steder med en mer folkelig kultur i byen:

..og denne lekeplassen for de små,- eller for grafitterne?

«Lavaboller», dvs lava som har størknet fort, og etterpå blitt begrodd av mose og lyng.

En litt uvanlig lavastein? Nei, du finner dem i mange varianter.

Gammel byggeskikk, her fra museet i Skogar.

Og selvfølgelig, GEYSIRER !

Min konklusjon er klar: Jeg kommer gjerne tilbake!