Nov 072014
 

Når jeg er ute og rusler til butikken, eller bare på måfå når været er godt, hører jeg ofte knatringen av piggdekk fra små, blå firehjulstrekkere  som passerer meg. Ser jeg opp gjenkjenner jeg Sarpsborg kommunes logo på bildøren. Det er hjemmesykepleien, disse uunnværlige kvinnene som drar rundt og steller mennesker som ikke er i stand til å greie seg selv, men som ønsker å bo hjemme så lenge det går an.

Jeg visste jo at det kan være slitsomt å måttte snu og vende på pasienter (kalt brukere) som er sengeliggende, som må på do, som må vaskes og dusjes, som må få faste medisiner som de ikke husker eller greier å ta selv, som kanskje også må mates.

Brukerne ønsker ofte kontakt og vil gjerne prate med de besøkende englene, men det er ikke så lett å ta slike hensyn. Pleierne har strengt tilmålte tider for hvert besøk. Som regel blir det bare tid til noen korte kommentarer før  pleieren må si “ha det!” og haste videre til neste på listen.

Jeg har vært så heldig å få være med en hjemmesykepleieveteran fra en annen by  på en tenkt tur til brukerne. For en kjørerute! Det var ille nok på sommeren, og jeg kan bare forestille meg hvordan dette ville ha vært en vintermorgen etter et snøfall, med islagte ubrøytede, trange veier opp og ned dalsider der jeg til og med denne sommerdagen holdt pusten når vi passerte noen stup rett ned mot havet under oss.

Tidligere måtte vi bruke våre egne biler, og småbulker under tjenesteoppdrag måtte vi selv betale for å få reparert, sa hun.

Hadde jeg vært verneombud, ville jeg nektet dere å kjøre på disse livsfarlige veiene, sa jeg.  Jo, men hva skal vi gjøre da, innvendte hun, vi  kan jo ikke bare la brukerne ligge der overlatt til seg selv!

Snillister er billige å anvende for kommunen, tenkte jeg:

Hva om disse pleierne gikk til en ukes streik? Hvor mange dødsfall ville vi da ha fått blant de pleietrengende? Innsparte sykehjemsplasser, men likevel…

Nå er ikke englene engler bare for de pleietrengende men også for pårørende som bare slenger innom når samvittigheten gnager for hardt. De som kommer frivillig først når arven skal fordeles. Det sies at en mor kan ta seg av ti unger, men ti unger kan ikke ta seg av mor, det forventer de at “kommunen” skal gjøre.

Spør noen som jobber i de kommunale omsorgsboligene, de skjønner hva jeg mener!

286 views
 Posted by at 13:27

Leave a Reply

%d bloggers like this: