Jan 152011
 

Dette er minneordene som jeg sa om min kjære under begravelsen i Skjeberg kirke 14. januar.

Det er tungt å ta farvel med en livsledsager etter mer enn førti år. Det begynte med forelskelse og bryllup i ung alder, og så gikk vi gradvis gjennom ekteskapets stadier av kjærlighet, ungdommelig krangel, samarbeid om barn og hjem, arbeid, økonomi, moden fremtidsplanlegging og forberedelser til pensjonisttilværelsen.

Dette skrev din barndomsvenninne Randi om livet dere opplevde i barndomsårene i Sykkylven:
Husker du? Alle juleheftene som fikk tegninger fargelagt? At vi noen ganger spilte 78-plater på grammofon og at vi noen ganger måtte holde på stiftarmen slik at den ikke satte seg fast? Husker du alle timene med badminton, når det ikke blåste for mye? At du nesten alltid kjøpte Toffin?
Husker du alle fisketurene, badeturene og overnattingene hos hverandre med prating til langt på natt? Ja, vi var en veldig stor del av hverandres liv en gang i tiden, og vi deler så mange opplevelser og gode minner.

Du var med i noen av de skolehistorisk tidlige kullene til den nye 9-årlige skolen, og det kom muligens til å prege deg. Du var en svært selvstendig ung dame, og mot din fars synspunkter om kvinner og utdannelse valgte du å gå videre, ved å fullføre handelsskole i nabokommunen Stranda. Så dro du til Trondhjem og jobbet i en gullsmedbutikk og i et kaffefirma. Og der traff jeg heldigvis deg, mens jeg tok videreutdanning som lærer.

Så ble det forlovelse og bryllup i den gamle trekirken i Sykkylven, en gang tegnet av min oldefar, arkitekt Jacob Digre.

Deretter ble det bosetting i Skjeberg, jobb og barn.

Ellen Irene skriver;
Jeg har så mange minner om deg. Da jeg var liten lå jeg i senga sammen med deg og ble kilt på armen mens du leste Hjemmet. Hvis jeg var lei meg eller sint og fløy ut på rommet mitt og smelte igjen døra, kunne vi vedde på at det snart banket på døren og du sto klar utenfor med nylagde kanelboller. Jeg klarte aldri å være sint på deg mer enn ti minutter! Du lærte meg å si unnskyld ved ditt eksempel., og det har jeg satt pris på.

Minner lever videre: Besøk hos venner i Norge, turer på hytta, bilturer over det meste av Vesteuropa, flyturer til vanlige turistmål, boligbytte med familier i Danmark, Sveits, Frankrike, Tyskland og Holland, og familiebesøk til USA, Australia og Kina.

Av nyere minner husker jeg godt en tur vi gikk på Løkholmen, skriver Ellen. Vi snakket så fint sammen og jeg lærte mye om hvordan det var for deg da du vokste opp og da du og pappa ble sammen, hvor mye du jobbet og sto på for å få det slik vi har hatt det når vi vokste opp. Jeg beundret deg utrolig: En 22-åring med to små barn som var hjemme om dagen, passet barna og gjorde klar mat for pappa, før du dro på jobb i avisa som korrekturleser fra 17 til midnatt.

Så rammet uflaksen deg. Du som levde sunnest av oss to trakk feil lodd i livets lotteri. Du var mer realistisk enn meg, der jeg håpet på helbredelse, fryktet du for en ubønnhørlig sykdom da brystkreften rammet deg første gang, selv om du ikke lot frykten smitte oss andre i tiden som kom.

Du hadde gledet deg til pensjonsårene sammen med meg, barn, barnebarn og venner.

Du trivdes med jobben, men innså at sykdommen skulle styre livet vårt de siste to årene du levde. Likevel greide vi å holde en bra livskvalitet, vi greide å ta vare på de små gledene, tok en dag om gangen og tok problemer når de kom.

Her er noe av det din sjef i Sarpsborg Arbeiderblad, Pål Karlsen, skrev om deg:
Annbjørg jobbet i nesten hele sin yrkesaktive karriere. Hun begynte som korrekturleser, men gikk etter hvert over til kundesenteret vårt. Der ble mange av våre lesere og annonsekunder kjent med henne. Vi i SA vil ha med oss minnet om en varm, nær og god kollega som oppriktig brydde seg om andre. Alltid vennlig og positiv. Slik vet vi at kundene våre også opplevde henne. Vi fikk ofte tilbakemeldinger om det, og kunder spurte nettopp etter henne når de kontaktet avisa.
Hun var kunnskapsrik, ikke bare når det gjaldt jobben i SA. Hun hadde også sine meninger og når hun fremmet dem på sin stillferdige måte, lyttet alle. Synspunktene hennes var gjennomtenkte og preget av hensynet til andre og det beste for avisa.
Lytte var hun selv flink til, og kollegene fikk erfare hennes omsorg mange ganger. Ja, da hun selv ble rammet av sykdom og hadde det vanskelig, tenkte hun mer på andre enn seg selv. Derfor vil savnet etter henne bli stort.

Du rakk å ta farvel med barna, ektefeller og samboere og barnebarn julaften da vi alle var samlet. Så tok kreftene slutt, og du visnet hen.

Døden kom som en naturlig avslutning natten til onsdag 5. januar. Den siste du fikk kontakt med av oss, var Marianne. Du åpnet øynene, fikk se henne, og det siste av dine mange varme smil gled over ansiktet ditt. De siste minuttene gikk tilsynelatende smertefritt. Du sov med stadig svakere pust og hjerteslag. Så sukket du to ganger, pusten stoppet, hjertet stoppet, og så var du ikke der lenger. Kroppen din lå der, men du var borte! Du hadde forlatt oss.

Og så tar vi en siste farvel med deg i Skjeberg kirke i dag, 14. januar, med håpet og troen på at
Tider skal komme, tider skal henrulle, og slekt skal følge slekters gang.

Takk for tiden jeg fikk være sammen med deg!

Etterord

I Skjeberg kirke var det i dag, søndag 16.01,  gudstjeneste der menighetens døde siden forrige gudstjeneste ble minnet.

Det begynte imidlertid med barnedåp av fem barn i en nesten fullsatt kirke. Prost Dag Mysen ledet det hele, og han gav meg noen nye opplevelser:

Han døpte barna etter tur og holdt ett og ett fram foran oss, snakket til foreldrene og oss andre fremmøtte mens han ønsket barna hjertelig velkommen inn som nye medlemmer i menigheten! Det var nesten så jeg hørte han si til oss: Fortsett med å produsere nye medlemmer! Make love, not war!

Etterpå fikk jeg en ny, underholdende og livlig vinkling på klassikeren i NT: Jesus på bryllup i Kanaan. Det var visst litt av en fest, og Jesus var ingen festbrems, snarere tvert i mot! Da gjestene våknet neste morgen, oppdaget brudgommen at de ikke hadde mer vin igjen til gjestene, og det var flaut. Hva skulle han gjøre?

Jesus, hurtigvinens mester.

Vi husker nok fra vår barnelærdom at Mesteren ble spurt om hjelp. Han fikset dette til alles tilfredshet, og både mengden og kvaliteten ble oppfattet som et under, på mange måter!

Tusen takk til de gode hjelperne under bisettelsen den 14. januar:

Prest : Trond Gunther.

Organist: Dagfinn Ravneng

Tore E. Nilsen begravelsebyrå.

Bilder fra et langt liv sammen med hverandre, barn, barnebarn, slekt og venner.

Annbjørg som skolejente i Sykkylven

Bryllup i Sykkylven

Vår førstefødte, Per Sigurd

Marianne

Besøk og turer, her hos Liv og Ove i Sykkylven

Boligbytte, her i Danmark med Ellen Irene på sin første utenlandstur

Påskebesøk hos Mary Lou i USA

Ellen dro til studier i Australia, og vi fulgte etter!

Shanghai: På tur til Annies foreldre i China

Kos med barnebarnet Alice på vei til Sandefjord

Og kos med Jacob!

Livet gav oss mye,  takk for at du delte det med meg!

Skogsturene gir meg nå hvile for sjelen og styrke for hjertet!

5,527 views

 Posted by at 22:18

  2 Responses to “Annbjørg”

  1. Hei Leif. Fant denne artikkelen på nettet. Nydelig skrevet. Lenge siden jeg har sett deg. Håper det går bra med deg og at du er i form.
    Mvh din gamle elev fra hornes skole, Raymond Fjeld

    • Takk for hyggelig respons på min hjemmeside.
      Det står bra til med meg, jeg går fortsatt og hakker med golfkøllene
      og trives med det. Vi ses vel før eller senere på Hevingen, Raymond?
      Vennlig hilsen lærer Leif.

Leave a Reply

%d bloggers like this: