Web log of Leif Digre

Sist oppdatert 06.06.2011

Kreft er en ond og håpløs sykdom som ikke bare rammer offeret, men også de nærmeste i familien. Noen blir midlertidig friske etter behandling, men en vet aldri når sykdommen kommer tilbake. Les derfor denne kjempeflotte, tankevekkende kronikken som vant konkurransen i Aftenposten 3/5 og hennes nye kronikk i AP 5/6 2011 (Jeg har lagt ut linkene i blått her). Hva gjør en kvinne som har hatt brystkreft og som noen år senere får beskjed fra sykehuset om at kreften har spredd seg til skjelettet og er uhelbredelig? Tretthet og utmattelse som hun trodde var bivirkninger av strålebehandlingen viste seg å være nye svulster og kreftangrep som sugde energien ut av henne.  Les ukebladet Hjemmet nr 23-2010 og følg utviklingen hos denne kvinnen!

«Du er heldig som har  mannen din hos deg og som kan hjelpe deg i denne vanskelige tiden,» sa en pasient til min kone som var til behandling på brystkreftavdelingen på Ullevål Universitetssykehus 2009-2010. Jeg skjønner det godt nå. Enslige og gamle ligger dårlig an i kampen for å overleve dagliglivets problemer under kreftsykdommen. Man bør ha PC og ferdigheter i å ta seg fram i jungelen av informasjon om pasientrettigheter, medisintyper og behandlingsformer. Man bør føre statistikk og dagbok så man vet hvordan, når, hvor og av hvem man fikk behandling. Man kan møte nye leger som må steppe inn for hovedlegen, og som ikke alltid har hatt tid til å sette seg inn i journalene og bli informert om sykdomsbildet: «Hmm…skal vi se…du var til cellegiftbehandling siste gang i går?…Du går nå på redusert dose av xyz…?…?… Så er du kanskje så dårlig at du ikke kan benytte pasientreiser-bussen til og fra sykehuset, men må kjøres i bil. Da er det drosjerekvisisjoner, dersom ikke din ektefelle eller samboer eller dine barn påtar seg kjøringen. Gjør de det, blir det dyrt, og du har jo krav på refusjoner fra NAV. Så er det å huske å få skriftlige bekreftelser fra legen og fra sykehusresepsjonen om at du virkelig var til behandling følgende datoer. Så må du vedlegge kvitteringer på bompenger og parkering, og du må for all del huske å ta kopier dersom du er så oppegående at du har PC med skriver.

Etterpå skal du gjennom hele rundkjøringen med  NAV:  Hvor skal søknaden sendes, hva skal vedlegges, hvilke skjemaer skal brukes? Etter det  er det bare å vente på svar. Det tar lang tid, mye lengre tid enn det «oppfinneren» av omorganiseringen, den «maniske» Bjarne Håkon Hansen forespeilet Stortinget da reformen ble vedtatt. Og da den «depressive» helseministeren ikke lenger turde være ansvarlig for oppfølgingen av den byråkratiske kjempen NAV og stakk av til det private næringsliv, ja da gikk ikke alt så mye bedre likevel. En enslig syk må da sette seg i sving selv, forsøke å nå igjennom på telefon til rett saksbehandler i NAV, ( vedkommende vil nødig og sjelden oppgi sitt navn) og så er det henvisninger, nye telefoner og ny venting dersom en har ork til det. Hjemme skal huset settes i stand til å ta imot en som må bruke rullator eller rullestol.

I Aftenposten 5.juni kommer et uventet innspill fra helsedirektøren som varsler at vi snart må ta en prinsippdiskusjon om hvor mye vi har råd til å betale for dyr behandling og dyre medisiner til livsforlengelse. Før eller senere må det foretas prioriteringer på hvem som skal få lov til å fortsette behandlingen og hvem som man bør avslutte behandlingen av i livets siste fase. Professor Per Fugelli sier i Aftenposten 08.06 følgende: Siste del av livet er en viktig akt… Mange reiser verden rundt i jakt på et mirakel i stedet for å la den siste tiden være fredfull og verdig.» Skal da Staten sette en grense for hvor mye og hvor lenge en skal ha rett til livsforlengende behandling når alt håp er ute? Jeg gir et eksempel på at Helsedirektoratet allerede har begynt (sparingen?) utsilingen av svært dyre men effektive kreftmedisiner som ikke godkjennes til blå resept, til tross for at en representant senest i kveld (06.06) benektet at noen mennesker og medisiner blir skilt ut av økonomiske grunner:

Vi ble nektet blå resept på Tyverb, da denne ikke hittil har blitt godkjent til bruk i kreftbehandlingen. Legeteamet på kreftsenteret (landets fremste eksperter!) hadde foreskrevet min kone denne medisinen, og de hadde søkt om å få den tildelt henne via blå resept da den ser ut til å gi gode virkninger på henne. Avslaget var bl.a. begrunnet med at « Det er et vilkår at effekten av det aktuelle preparatet er vitenskapelig dokumentert og at behandlingen er instituert av relevant spesialist (!) eller tilsvarende sykehusavdeling«. Preparatet koster for 14 dagers bruk kr. 12690 (!) og må betales av bruker. Som «trøst» er det vedtatt at vi får refundert (etter søknader) 90% av prisen. For oss går denne ekstra belastningen å leve med rent økonomisk, og vi har allerede fått refundert noe av utleggene. Prisene på medisinen blir da heller ikke stort mer enn det en storrøyker bruker til sigaretter, og det står mange av dem utenfor sykehusinngangene og tar en blås mens de er innlagt til dyr og ressurskrevende kreftbehandling.

Bør vi kanskje øke egenandelene ganske mye på behandling  av mennesker som lever usunt eller utsetter seg for unødig fare ved sin atferd? Et uunngåelig spørsmål må også stilles i forlengelsen av denne diskusjonen: Hva med å tilby hjelp til medisinell avslutning av livet for de som ønsker det etter å ha blitt nektet livsforlengende behandling?

De som får alvorlig kreftdiagnose kan prise seg lykkelige dersom behandlingen foretas på kreftsenteret ved Ullevål Universitetssykehus. Det er der de HVITE ENGLENE holder til: Vi blir møtt med vennlighet og topp profesjonalitet av samtlige ansatte. Her er ferskeste eksempel: Telefonen ringer klokken halv elleve i kveld, lørdag. Damen som presenterer seg, var vår ansvarlige lege denne uken. Hun fortalte at resultatet av blodprøven som de tok fra såret på min kones tå nettopp hadde kommet. Den inneholdt stafylokokker, så hun spurte inngående hvordan det var nå, og hvordan hun hadde det, ettersom hun hadde fått lov til å reise hjem i helgen. Maken til omsorg og profesjonell holdning!

Uke (33, 2010) fikk vi endelig gladbeskjed om at Tyverb nå blir gitt oss på blå resept. Bedre sent enn aldri!

Vidundermedisinene kunne ikke gjøre noe mer enn å utsette de siste dagene: Annbjørg døde på palliativ avdeling ved Kruseløkka sykehjem natten til den 5. januar 2011. En lang og tapper kamp for å holde motet oppe hos oss andre var over. Hun klaget aldri, men led i stillhet med smertestillende medisiner for å holde de fysiske smertene nede. Hva som rørte seg i hodet hennes, var ikke alltid like lett å forstå. Hun hadde lenge fryktet for hvordan dette ville ende, og sa det rett ut allerede etter første brystoperasjon at hennes tid antakelig var begrenset: Statistikken fortalte at hun like gjerne kunne være i den prosentgruppen som ikke fikk leve ti år til. Jeg trøster meg med at noen av disse årene kvalitetsmessig sett ble meget gode i vårt samliv. Perioder hvor vi stengte dødstrusselen ute og levde!

«Du hadde malignt melanom i den føflekken vi fjernet for to uker siden. Du må derfor til sykehuset og ta en ny og utvidet operasjon i låret for å fjerne eventuelle rester av kreftceller». Bokstavene i brevet slo mot meg i all sin grusomme klarhet. Jeg visste hva det betydde: En ondartet kreftform som er svært dødelig. Fastlegen beroliget meg imidlertid.  Kreftsvulsten var ganske liten, under en centimeter, så de tok den nye operasjonen med en god sikkerhetsmargin. I tillegg skulle jeg til røntgenfotografering av lungene, samt  ultralyd av mageregionen og jeg fikk i tillegg tatt en rekke blodprøver for å sjekke at ingen kreftceller var i omløp i blodet.

Etter noen uker i spenning kom brevet: Alt så bra ut! Jeg pustet lettet ut. Jeg hadde, som så mange andre, fått en utsettelse. Hvor lang den blir, vet ingen. Vi har alle, uansett alder, uvissheten hengende over oss. Slik er livet. Som mitt amerikanske søskenbarn sa det: «We all walk down the same road…» Jeg har fått et utvidet perspektiv på hva LIVET egentlig er og kan være.

Spørsmålet som alle før eller senere stiller, er: Kan jeg selv gjøre noe for å hindre kreften i å komme tilbake? Finnes det noen gode råd som setter kroppen og immunforsvaret i stand til å overvinne krefttrusselen? Ja, hevder noen forfattere, og den mest interessante vinklingen på disse spørsmåleme fant jeg i boka til dr. Servan-Schreiber (paperback hos Norli forlag på bestilling), eller les dette utdraget fra Dagbladet: http://www.dagbladet.no/2010/08/18/tema/helse/kreft/matvarer/13003825/

En interessant bok som inntar skolemedisinens synsvinkel,

og skrevet i første rekke for helsearbeidere som kommer i kontakt med kreftpasienter, er boka «KREFT og alternativ behandling» av Terje Risberg (red.) (Gyldendal 2010). Der oppsummeres de viktigste funnene så langt fra norsk og internasjonal forskning. Vi får bl.a. oversikt over antioksidantinnholdet i alle viktige matvarer og drikker. Det advares mot for store inntak av visse kosttilskudd når man er til medisinsk behandling, da noen kan motvirke medisinene! Hans hovedkonklusjon fra forskningen er:

Mesteparten av alternative behandlingsformer som finnes, blir omtalt, som f.eks. akupunktur, urtekurer, høydose vitaminterapier, homeøpati og healing. Når det gjelder  helbredelse av kreft, er resultatene dårlige, men som lindring under og etter behandlingen, fungerer noe bra.

Dette strir mot konklusjonene i boka «Evig ung!» av Jean Carper (Hill og Hansteen, 1995) Forfatteren viser til mye forskning, og til anerkjente leger som anbefaler og selv inntar store doser av tabletter med antioksidanter, i tillegg til at de også spiser sunn kost.  Alt dette vil tilrettelegge for et bedre og lengre liv,  forhåpentligvis uten kreft og andre livsstilsykdommer.

Så hva skal en egentlig tro? Hva får vi høre om ti år? Den som lever, får se!

…

Ka e du redd for?
Frykte du livet ska vera for lett
Sei meg ka e du redd for?
At alt har gått bra før har du jo sett

(Sigvart Dagsland)