Enhver reise starter et sted.
Det var full sommer hjemme, og ungene hadde begynt badingen i Isesjø.
Vi brukte bil fra Sarpsborg til Ålesund der vår tur med Hurtigruten startet.
Vi tok oss god tid på reisen og stoppet ved den fine og historiske kirken i Sør-Fron. Korset er laget av trevirke fra en gammel furu fra ca 4000 f.Kr.
Det har dukket opp mange interessante, kreative og smakfulle utforminger av rundkjøringer de seneste årene. Denne er på Bjorli, i retning Romsdalen.
Raumabanen er kjent for sine flotte, gamle jernbanebroer, her Kylling bro ved Verma øverst i Romsdalen. Den er bygget i håndhugget stein av lokalbefolkningen og innleide eksperter fra 1913 til 1922. Avkjøringene til utsiktspunktene er godt merket.
Ålesund havn, og en gammel storhet fra dagene da Atlanterhavet ennå ble trafikkert av ruteskip: Queen Mary.
Vi seiler langs kysten med Hildre kirke på innsiden og Haramsøya utenfor. Bildet er tatt fra land med sydgående hurtigrute i solnedgangen.
Første by etter Ålesund var Molde, og disse kjente landemerkene levnet ingen tvil; «Seilet» og «Røkkeløkka».
Sent første kvelden ankom vi Kristiansund. Båten stopper fra en halv til tre timer på de forskjellige stedene , avhengig av antall reisende ved av og påstigning, eventuelle sightseeingturer eller lasting. Det er planlagt en rekke tunneler mellom Molde og nordover langs Atlanterhavsveien, i tillegg til de mange flotte bruene. I havgapet nord for Kristiansund ligger store oljeraffinerier på øyene, og gassledninger til England legges derfra.
Morgenen etter dukker dette kjente stedet opp, Munkholmen. Det var Kristi Himmelfartsdag og fint vær som lokket mange til å ta fergen ut til holmen.
Jeg deltok ikke på ekskursjonen til Nidarosdomen og Ringve museum. da jeg har bodd og studert to år i byen. Mye er skjedd siden da, med mange nye hoteller og forretningsbygg i havneområdet. Der dukket også denne statuen opp, «Den siste viking», antakelig rettet mot Johan Bojers romaner av samme navn.
Å trønderran, dæm levve i bæsste væLgåene, d e æ væLLdi sekker på, ja! (L skal uttales så tjukk som mulig for å komme i rett stemning)
Nattestemning ved Sandnessjøen.(Bilde:Å.W.E.)
Trøndelagskysten er forøvrig ikke så veldig spennende, så den 30. mai gikk vi i land i Bodø. Igjen stoppet jeg ved en statue, denne gangen vår rakryggede Kong Haakon, som på sin flukt fra tyske styrker vårdagene 1940 også kom innom Bodø.
Digermulen, Vestvågøy og Svolvær i kveldingen.
Det ligger et land mot den evige sne, …i sprekkene er det kun snøbre at se?
Finnsnes, ca 5000 innbyggere, er et av de små stoppestedene langs den nordnorske kysten. Til venstre like utenfor bildet går Gisundbroen over til Norges nest største øy, Senja.
Et innelukket kjøpesenter er ikke så dumt, med tanke på den korte sommersesongen her.
Ved kryssingen av Polarsirkelen blir de landkrabbene som tør, døpt av Kong Neptun, havguden. Ja, det er en øse full av vann med isbiter.
Svolvær og «geita» som kan skimtes dersom du forstørrer fjellsiden midt på bildet.
Intet Nordnorge uten klippfisken!
Nydelig havparti langs kysten av Troms.
Trollfjord la turen innom Trollfjorden, et sund så smalt at en nesten kan ta på fjellsidene.
Innerst snudde Hurtigruten helt rundt, takket være effektive baugpropeller, og gikk ut igjen.
Tromsøbrua nærmer seg.
Vi drar med bussen opp til Ishavskatedralen, Tromsøs «varemerke».
En imponerende enkel og elegant kirke!
No vart æ skræmt, ja!
Det var jo inne i Rorbua, da., kjent fra NRK programmene som gav hele Norge herlige latterstunder med Tore Skoglund, Oluf og flere.
Magerøya, på vei i buss opp til Nordkapplatået. Det ligger fortsatt snø i skråningene, og vannene er islagte. I bakgrunnen fjorden og havna som nå ikke lenger har noen fastboende. De er bosatt i Honningsvåg (ca 2500 innbyggere).
Fra Nordkappmuseets utstillingsmonter: Kong OscarII klatrer den 300m bratte fjellsiden opp til platået. En vei kom først i 1956.
Navnet Magerøya passer godt, for det vokser ingen trær der, og familiene i den lille byen må eventuelt kjøpe hagejord fra fastlandet dersom de vil satse på hagestell. Ikke så enkelt i alle fall: Øya ligger like langt øst som Istanbul og like langt nord som Sibir. Golfstrømmen holder likevel havnene isfrie også om vinteren, og den gir liv til de sårbare vekstene på øya, men enkelt er det ikke. Naboen til vår guide kjøpte seg et tre, plantet det og dekket det til med strie og plugget det fast til bakken så ikke vinterstormene skulle feie det og matjorda på havet. Det gikk bra , og til våren surret han piggtråd rundt det så ikke reinen skulle spise det opp!
Den eneste gjenværende samefamilien på Magerøya.
Det beste fiskevannet på øya hadde navnet Storkjeftvannet, for det var ganske store og mange røyer der. Vi passerte en liten sandstrand i en vik, øyas eneste badeplass, men ikke så innbydende likevel, ifølge guiden. for ishavet sto rett inn der. » Æ har bada ein gang, æ va guttonge da æ gjekk uti, men æ kom opp igjen som jente!»
En av Honningsvågs mange puber har navnet Lille Chicago, for det kunne gå temmelig vilt for seg når engelske og irske fiskebåter lå der under fisket i Barentshavet. En gang på 70-tallet måtte den fåtallige politistyrken tilkalle hjelp fra Nato-basen i Finnmark som sendte bevæpnede soldater. Det var en klar regel for stedets mannlige befolkning: Du kan godt drikke sammen med utlendingene, men ikke bli med dem på trålerne deres på nachspiel, for da risikerer du å våkne opp igjen i Barentshavet med 6 ukers slavekontrakt. En grei regel for når man kan konsumere alkohol i mørketiden er: Ikke drikk mens det er lyst!
Nok om den litt uærbødige vinklingen på stedets historie og lokalkultur. Endelig på toppen, en av ca 250 tusen turister hvert år. Inne i turistbutikken var det lunt og godt, og museet og filmrommet gav fine opplevelser.
Etter å ha hørt guidens interessante forelesning og skuet ut over det tåkelagte ishavet, gikk båten videre. Vi passerte Berlevåg, Vardø og Vadsø i sovende tilstand, og tidlig om morgenen gled vi inn Varangerfjorden til Kirkenes, enden på vår reise.
Derfra ble det Norwegian fra Høybuktmoen i Pasvik, 15 km fra Russlands grense, tilbake til Vigra, Ålesund.
