jan 122013
 

Dette er musikeres litt overfladiske måte å uttrykke sin takk på når de står foran publikum.

Også dette innlegget skal handle om takknemlighet, eller kanskje like mye det motsatte: Klaging. Er det slik at vi klager for mye? Vi har det vel egentlig godt, stort sett! Jeg leste en ganske tankevekkende kronikk i dagens Aftenposten (12.01.2013) der mor til en blind gutt hevder at det i hovedsak går bra, takket være vårt vel utbygde velferdssamfunn.

Nå er det valgkamptider, og det er lett å «ta» politikerne på saker som kunne vært løst bedre og raskere. Likevel har vi det vel ganske bra. For lenge siden hørte jeg på et motivasjonsseminar for lærere som skulle innføre enda en ny læreplan, en morsom definisjon på hva en skikkelig optimist kan være:

Pessimisten sukker: Å nei, huffameg, kan dette egentlig bli verre?
Å, ja da, svarer optimisten med et smil.

I kronikken avslutter mor med å sitere dikteren Kolbjørn Falkeid:

Men hvem sa at dagene våre skulle være gratis?
At de skulle snurre rundt på lykkehjul i hjertet vårt og hver kveld stoppe på gevinst?
Hvem sa det?
Hvor hadde vi det fra?

Hvem sa at livet vårt skulle være lett å bygge ferdig?
At mursteinene var firkantede ballonger som føk på plass av seg selv?
Hvem sa det?
Hvor hadde vi det fra?

 

(Resten av diktet finner du på linken ovenfor.)