Dette hevder Terje Forsberg i sin bok. Det er hans livshistorie, slik han selv har skrevet den. Den tar oss med gjennom barndommen til en søskenflokk som opplever de groveste formene for omsorgssvikt. Omsorgssvikt er synlig for de som våger å se hevder han, enten det er naboer, barnevern eller skolens folk.
Jeg møtte Terje da han hadde fått orden på livet sitt. Han jobbet som assistent ved min skole en tid og tok seg av noen av de barna som vi lærerne ikke så, eller som vi så men ikke maktet å gi nok oppmerksomhet, kontakt og hjelp.
Han er godt utdannet i «Livets skole», og tok også etterhvert god formell utdanning. Det å ta en eksamen er å vandre i andres fotspor, men livserfaring er å sette fotavtrykk der ingen har gått før.
Dette er en bok som griper og sjokkerer. Les den, så forstår du hvorfor.
ETTERORD:
Terje greide å tilgi overgriperne, de som så uten å gjøre noe for å hjelpe barna, de som skulle gjort noe men ikke gjorde noe med omsorgssvikten eller de som mobbet. Jeg tror ikke jeg ville greid å tilgi noe liknende, så derfor likte jeg denne humorstripen, selv om det ikke går fram fra boka at det var denne type overgrep han ble utsatt for.
